Han er tilbake!
Det siste innlegget jeg skrev om ham postet jeg i januar,
da var det over en måned siden han hadde reist, og nesten to måneder til han skulle komme hjem.
Jeg har lært en hel del om tid de siste månedene.
Og endel om håp og glede.
Men mest av alt har jeg vel lært å ikke stole på at fire måneder nødvendigvis betyr 1-2-3-4 måneder,
men at det plutselig kan bety seks..
Desember til Juni. Fire lange måneder…
Men litt venting, mye håp og smil de få gangene det har kommet livstegn.
Nå er han tilbake!
Det var godt å se ham igjen.
Godt å klemme ham og ligge inntil.
Men noe mangler…
..kanskje det er fordi det er så lenge siden..?
..kanskje det er fordi han skal avgårde igjen om ikke så lenge..?
..kanskje det er gått litt over..?
Han pleide å eie hele hjertet mitt,
i fortsettelsen begynner vi rolig med en bit av gangen..
I dag er en dag som de fleste andre dager..
Jeg våknet, så ut vinduet og bestemte meg for å kose meg litt lenger under dyna. Jeg hørte de andre stod opp, de er ikke særlig flinke til å være stille og ta hensyn tidlig om morningen, men det er greit. Å våkne av andres lyder er i grunn greit.
Jeg sovner igjen, og ligger litt for lenge. Jeg blir tung i hodet og lurer på om jeg skal droppe trening, for unnskyldningen at jeg ikke gidder. Men det gjorde jeg hele forrige uke, så det ville vært dumt. Jeg kommer ikke akkurat i bedre form av å ikke gidde.
Jeg står opp, sier hallo til de andre, går på badet, går på kjøkkenet, tar med meg et knekkebrød og et glass vann tilbake til rommet mitt og lukker døren. Jeg lager meg en kopp te, mens jeg sjekker nettavisene og facebook.
Jeg blir sittende å se litt på jobbannonser, og utrolig nok denne dagen finner jeg en jobb jeg kunne tenke meg så jeg slenger inn en søknad mens teen trekker.
Jeg tar på meg treningstøy, fyller vann på flasken min. Sier hade til de andre i det jeg forsvinner ut døren, og avgårde til trening. Jeg tar solarium først, så løper jeg til jeg blir sliten. Jeg tenker så masse når jeg løper. Jeg tenker på krangler, på valg, på mat, på ferier, på alt jeg vil, på alt jeg ikke får til og på alt jeg skulle ønske jeg hadde fått til. Det er i det hele tatt mye tanker.
Jeg reiser hjem igjen, dusjer, ordner meg, tar en kjapp tur ut.
Reiser hjem igjen, spiser litt, lager meg en kopp te. Men jeg glemmer og høre etter vannkokeren, så jeg må trykke den i gang igjen og igjen. Jeg må helle vannet i koppen min med en gang den er ferdig, hvis ikke tror jeg kanskje at vannet har blitt kaldt og ikke gjør teen min så god som jeg liker den. Barnslig tanke, men jeg må det. Ellers blir jeg gal. Galere enn jeg er fra før. Og det hadde ikke vært så bra.
Jeg sjekker nettaviser igjen, som om det liksom skal ha skjedd så forferdelig mye nytt de siste timene. Det har det aldri. Nesten. Heller ikke i dag.
Jeg sjekker facebook og blogger, men heller ikke der er det noen oppdateringer. Jeg går gjennom jobbannonser en gang til. Ikke noe nytt. Ingen steder.
Det er tidlig ettermiddag, jeg har gjort det jeg skulle i dag. Jeg har ingen ting mer å gjøre. Ingen steder å se. Ingen å møte.
Jeg savner noe, noen, alt. Alt som skal gjøre livet til en lek verdt å leke. Jeg har ikke det.
Det er trist.
Men en dag kommer det vel, så optimistisk må man være.
Jeg har ingen venner!
Jeg prøver å si til meg selv at det er “bare tull!” Klart jeg har venner, alle har venner!
Vel, nå begynner jeg faktisk mer og mer å tro at det er nærmere sannheten enn tull.
Jeg er alene på God knows which day, og det er jeg fullstendig klar over at ikke er noe farlig tegn.
Jeg har jobbet flere dager i uken som har vært, og hatt ting å gjøre.
Men jeg har tatt kontakt med venninnene mine som bor i samme by som meg for å høre hva som skjer, og alt jeg får til svar er “passer ikke nå. i morgen?” Og når jeg da tar kontakt i morgen er det ingen respons?
Hva er det for noe? Er det ikke sånn at vennskap handler om gjensidig kontakt?
Jeg blir lei meg. ordentlig.
Jeg hatt noen tøffe dager den siste uken, og det skrev jeg på mld til en av venninnene mine. Ikke noe respons. Spør man ikke lenger hvordan det går når en venninne har tøffe dager?
Jeg skjønner ingenting. Og det får meg ti å tenke og tenke og tenke. Og jeg blir sittende igjen med masse spørsmål. Jeg hater det! Virkelig. Jeg trenger å se mennesker, være sosial, sladre og ha gode dager i selskap med andre.
Nå er jeg bare ensom.
Hvorfor vi ingen leke med meg?
Hvor har alle vennene mine blitt av?
Min beibi dro avsted..
I dag har du vært borte litt over en måned,
og siden vi i grunn hadde en veldig uavklart flørt da du reiste
har jeg jo hele tiden vært klar over at du kunne komme til å møte noen.
I allefall var sjansen stor for at du kom til å ha sex.
Klart det ikke har vært en tanke jeg liker å tenke,
men det er jo like greit å være realist.
Vi møtte hverandre da vi begge jobbet på båt,
vi vet hvordan det er.
Man trenger ikke være mer naiv enn nødvendig.
Sist vi snakket sammen gav du meg forsikringer på at vi skal sees igjen, riktignok på en veldig guttete måte.
Men det gjør ikke noe, for når du bruker ordene "neste gang", så vet jeg at det blir en neste gang, og at du også vil det.
Det var en fin ting av deg å si.
Det er kanskje bare en liten forsikring, men samtidig store ord.
Du gjør meg så glad!
Jeg smiler hver gang jeg tenker på deg!
En og en halv måned igjen.
You rock my world!
“Jeg har det fint”
"Jeg har det fint"
"Jeg har det fint"
"Jeg har det fint"
Svaret er innstilt på autopilot. Det er juleferie, og rett svar på hvordan man har det er "Jeg har det fint", gjerne etterfulgt av et smil.
Juleferien er tiden for å se igjen venner som er hjemme på ferie, det er tiden for å møte på venners foreldre, det er tiden for å se til familie man ellers ikke ser særlig ofte. Det er i det hele tatt tiden for å møte mange mennesker som kommer til å stille nettopp spørsmålet om hvordan man har det.
Da er det av og til viktig å stille svaret inn på autopilot.
"Jeg har det fint"
Jeg svarer det fordi jeg vet at det er rett svar å svare. Men det er absolutt ikke sannheten.
Jeg har det jævlig! Jeg er midt oppe i årets siste nedtur, som følger meg videre over til å bli årets første nedtur.
Jeg har mest lyst til å skrike ned i puta mi, rive meg i håret og gråte. Gråte i evigheter, gråte meg tom for tårer, gråte meg tom for følelser og lengsel.
Bli ferdig med det og bli glad i igjen.
Jeg smiler og sier at "Jeg har det fint"
Jeg har det vondt. Sinnsykt vondt.
Og jeg vil bare at det skal gå over!
..vær så snill..
..det er nok nå..
En eventyrprins har seilt av sted..
"Det har vært veldig hyggelig å få være eventyrprinsen din, og jeg håper jo jeg kan få være det engang igjen"
Jeg lot de siste ordene få være dine, før du reiste avgårde og bort for fire måneder.
Jeg lot ordene få være dine fordi jeg likte dem så godt.
Selvfølgelig kan du få være eventyrprinsen min igjen.
Engang.
Snart.
I mellomtiden skal jeg av og til savne deg,
men mest av alt glede meg til du er hjemme igjen.
Når utsettelse er en god ting..
"utreisen er utsatt" Meldingen på telefonen min lyste mot meg.
Det var fra deg.
Jeg måtte smile.
Jeg ble varm inni meg.
Du skal ikke reise enda!
Du skulle ha reist i starten av denne uken, men før helgen kom altså beskjeden om utsatt utreise.
Tre uker er utreisen utsatt.
Det var en god nyhet.
Det er godt å vite at du ikke er så langt unna.
Godt å vite at jeg kan se deg, hvis jeg vil og det passer seg sånn.
Godt å vite at jeg kan ringe.
Godt å vite at jeg kan sende en mld og få svar.
Godt å vite at du ikke er halve jorden unna.
Jeg smiler enda!
For alt som alltid kommer til å minne meg om deg..
For Sebastian
For lyse krøller
For verdens fineste smil
For kløing på ryggen
For Østfold
For Ørje
For eskimokyss
For falske sjømenn og ekte sjømenn
For å hate å bli tatt nær navelen
For eventyr
For sluser
For altfor mange myggstikk
For øl
For grilling til frokost
For morsomme påfunn
For nybakte rundstykker
For deg,
for at du er den du er
og fordi jeg liker deg utrolig godt.
For meg vil du alltid være litt prins.
Du reiser snart.
Kalenderen viser at det er 16.november.
På den 18.november står det skrever blått på hvitt "C reiser"
Det er to døgn til. To døgn er ingenting. Det går altfor fort.
Og etter to døgn er det fire måneder til du er hjemme igjen.
Hjemme i Norge. Men da og for alltid bare for en kort stund.
Du skal altfor langt bort.
Realistisk sett er vi ferdige, i drømmene mine blir vi det aldri.
Jeg liker deg en hel del. Masse.
Du er fantastisk flott.
Og fra å "bare" være nydelig har du endt med å bli en jeg ønsker meg i livet mitt. På ekte.
Jeg vil sovne med deg på kvelden og våkne sammen med deg neste morgen.
Men nå er det litt sent å tenke på det. Kanskje det ikke hadde hjulpet om det var tidligere heller.
Vi har visst i evigheter at du skulle ut, vekk, bort.
Jeg har hatt det kjempefint de gangene vi har vært sammen.
Du har vært varmen min, lysglimtet i de mørke dagene, prinsen i eventyret. Min hemmelighet. Du har imponert meg med morsomme påfunn. Du har smilt til meg med verdens fineste smil og smeltet meg gang på gang.
For meg kommer du alltid til å være litt prins, og jeg er klar for eventyr når du kommer hjem igjen.
Kjære Oslo – Jeg elsker deg ikke lenger!
Kjære Oslo.
Dette har ikke vært så lett å innse, men nå har det kommet til et punkt hvor jeg ikke kan late som lenger.
Du har vært fantastisk, jeg har funnet trøst i å være hos deg. Jeg har nytt hver dag med deg. Alltid liv og røre.
Du har gitt meg mange gode følelser og gode minner.
Jeg har virkelig elsket deg, men nå går det ikke lenger.
Du har sikkert merket det selv også.
Fascinasjonen har forsvunnet.
Jeg har sluttet mer og mer og benytte meg av deg. Så jeg skal ta på meg litt av skylden selv også.
Du har mye å tilby, men jeg har ikke brukt mulighetene godt nok.
Men du har heller ikke vist deg fra din beste side de siste månedene. Jeg har opplevd deg som litt tverr og vrang.
Vi hadde en fantastisk sommer sammen. Mye fint vær, søte turister, yrende liv og tid i parken. Men jeg kan ikke leve på en super sommer en hel vinter i gjennom. Det går bare ikke.
Jeg tror det er på tide at vi lever hver for oss en liten stund.
Jeg håper engang jeg skal finne tilbake til min uenderlige kjærlighet for deg, men for at jeg skal klare det trenger vi en pause.
Jeg må bort litt, se litt annet, for så å huske hvor flott du er og hvor mye jeg savner deg.
Jeg blir ut året av hensyn til jobb, men det kommer nok til å være mest rolige dager. Ikke prøv å lure meg til å bli ved å vise deg fra din beste side nå, for vi har godt av avstand begge to.
Jeg vil komme tilbake en gang og igjen elske deg som jeg engang gjorde. Jeg håper du vil la meg.
Din .